Rosen som ikke ville dø

Helt siden Austinrosen "Compassion" (klatrerose) ble plantet i hagen for 13-14 år siden har den vært min soleklare favoritt på rosefronten.  Den har vokst helt opp til taket og vært dekket av store rosa roser med litt ferskenfarge i bunn.  Selv om det første blomsterfloret er flottest har den kommet med nye store roser til frosten kommer.

De siste par årene ble den mer og mer skrantete selv om vi beskar den.  Med tungt hjerte ble beslutningen tatt om at den måtte bort.  Det var rett og slett stygt med de store kraftige grenene og med lite blomster og bladverk.

Dette var i forfjor at da hadde vi mye som skulle gjøres med maling av hus, oppfresing av plener og legging av nytt gress osv osv.  Det ville være en krevende jobb å få rosen bort, og vi bestemte oss for å kutte den helt ned siden vi måtte ha plass for å male huset.  Og så skulle den bort neste år.

Men hva skjer?  Jo utover sommeren livner den til liv!  Vi ser den kommer til å klare seg helt fint, og den er altfor fin til å kasseres.  Her er et bilde fra i fjor.  Den har enda litt igjen på høyden for å bli slik den var da den var på topp, men jeg regner med at det ordner seg i år.

Compassion er rosen bakerst i bildet.  Naboen er den aprikosfargete moskusrosen "Buff Beauty"

Min far sier at egentlig burde naboen beskjære rosene dine, for selv er du for redd/forsiktig og tar for lite.  Han er inne på noe tydeligvis!